Som Kina, med lusekofte

Norge har nå, akkurat som Danmark, lyttet til lobbyister, istedenfor å innhente erfaringer fra andre land og bygge noe for fremtiden. I dag kom regjeringen med sitt forslag til hvordan Internett skal bli i Norge.

LES: Kulturministerens kronikk: «Slik blir Åndsverksloven»

Feil vei

Forslaget er som kopiert fra åndsverkslobbyister. Og all erfaring fra andre land viser at disse forslagene er direkte uglupe og farlige. Det er helt feil vei å gå for et samfunn som mer og mer bygger på tilgang til nett.

Det er tre hovedelementer som er presentert. Det første er en kopi av det som i EU kalles for IPRED-loven, der bedrifter og organisasjoner får lov til å lagre IP-adresser som de mener brukes til å laste ned ting uten lisens. Element to er at samme organisasjoner skal kunne kreve informasjon om hvem som eier abonnementet som IP-adressen står på.

Det som har skjedd i andre land, er at kafeer, bibliotek og andre offentlige steder har vært nødt til å stenge tilgangen til åpent trådløst nett. Dette av frykt for å bli trukket til domstolen for noe en kunde har gjort. I Italia må du for eksempel vise ID-kort (som også kopieres og lagres i en database) for å få lov til å komme inn på internettkafeer. Og i mange familier, spesielt i Frankrike, der man kan miste internettilkoblingen hvis man laster ned uten lisens, får barn ikke lenger lov til å bruke Internett. Fordi man er redd for hva som kan skje og hvem som ser hva du gjør på nett.

Utpressing

Og hvem er det som ser deg på nettet? I de største sakene som dreier seg om å gå etter internettbrukere, er det pornoselskaper. I Sverige pågår det akkurat nå en stor sak om en mann som har tjent over en milliard (!) på åndsverksutpressing over Internett. Han sender brev til folk som har besøkt hjemmesidene hans, med melding om at de må betale, ellers blir de saksøkt. I USA er det akkurat nå hundrevis av saker (og hver sak dreier seg om et titusentalls brukere) med pornoselskaper som krever penger fra folk de mener lastet ned filer ulovlig. De fleste betaler direkte, oftest noen hundre dollar, istedenfor å bli saksøkt for å ha lastet ned noe pinlig. Uansett om de har gjort det eller ei.

Åndsverksselskapene er veldig glade i å fortelle om hvor godt de liker ny teknologi. De mener at «løsningen» ikke er å saksøke mennesker, uten at den nye teknologien er forbedret. WIMP og Spotify, «det er fremtiden». Problemet er at disse streamingselskapene er kontrollert av for eksempel plateselskapene selv. Gjennom lisensavtaler, som kan trekkes tilbake når som helst, eller som med Spotify, som i stor grad eies av plateselskapene direkte.

Streaming er et steg tilbake, med tanke på distribusjonsmonopolet som Internett knuste. Derfor er det viktig for disse selskapene at det ikke finnes muligheter til å dele filer på andre måter. Uten monopol kan det ikke komme nye artister som står utenfor deres kontroll. Og de klarer å få dette monopolet realisert i dag, fordi regjeringen tror de gjør musikere en tjeneste.

Kina med lusekofte

Det tredje forslaget er kanskje det som egentlig skader Internett mest. Regjeringen mener at det skal være mulig å stenge tilgang til nettsteder. I hver eneste artikkel jeg har lest, tar man frem eksempelet «The Pirate Bay», et nettsted jeg har vært meget involvert i. Dette forslaget kan høres ufarlig ut, men det er begynnelsen på noe meget farlig. Overalt hvor man har gitt mulighet til å lukke nettsteder, så vokser listene med nettsteder som skal sensureres. Først er det fildelingssteder, så pokernettsider, og så kommer nettsider med tvilsomt etisk innhold. Deretter er det politisk ukorrekte nettsteder (islamister, nynazistiske nettsteder). Det blir litt som i Kina, men denne gangen med lusekofte.

I vitenskapelige undersøkelser vises det for eksempel til at 80 prosent av det som deles på Youtube er ulisensiert materiale. På Pirate Bay er kun 20 prosent ulisensiert. Det burde jo bety at Youtube er mer ulovlig enn sistnevnte. Hvorfor vil man da lukke The Pirate Bay? Fordi man ikke har kontroll over nettstedet. Fordi TPB er en direkte konkurrent til det monopol som åndsverksselskapene vil ha.

Et transparent samfunn

Det finnes allerede nettsteder som er sensurert vekk, nemlig barneporno. Ingen mener det er feil å kaste dette ut fra nettet. Men i Skandinavia hindrer man bare folk i å se barnepornoen. Man arbeider ikke for faktisk å fjerne den. Å la den ligge, når man vet at den finnes der, tilgjengelig i andre land, er ikke å ta ansvar. For noen år siden lagde en gruppe aktivister et program som sendte ut e-post til alle internettleverandører der barnepornoen var lagret. Det tok under 48 timer å fjerne 99,8 prosent.

Da aktivistene gikk gjennom listen for å sjekke hva som var klassifisert som barneporno, viste det seg imidlertid at det meste var homoseksuell pornografi og ikke ulovlig i det hele tatt. Men hvem kunne vite det når det var umulig å sjekke og samtidig snakk om noe så stigmatisert? Dette viser problemet med sensur. Et transparent og internasjonalt samarbeid er det eneste som faktisk fjerner ting som vi ikke vil ha i samfunnet.

Internett er plattformen som vi alle i dag bruker til kommunikasjon, kultur og demokratiske ytringer. Å begynne å sensurere Internett føles ikke akkurat som mer åpenhet, mer demokrati.